Viggo – annenhver uke

Sted: OBOS-Stranda

Dato: 18/11

Temp: 7 grader

Sikt: 3 meter

Dykkere: Fredrik

Ensom lørdag med Hulvika som mål

.  .  .

 

Det startet som forventet … Viggo var ikke venneløs. Kaffe/Te-kos med havprinsessen Sofie, som også var klar for frokost på stranden. Ikke langt etterpå var Viggo venneløs, men i ført ny og spennende drakt, etter sigende markedets beste. Det skulle bli spennende å teste i så klar sikt man bare kunne drømme om ….

…. og det ble med drømmen. Turen til Hulvika gikk som den skal med smal El-bil .. prikkfritt. Vel fremme, sånn ca rundt 11 draget på en lørdag morgen, var det forventet tom strand og lykke. Det ble hverken eller. På vei ned treffer man på et par Knepadlere. Jeg kunne rask medele dem om at det både de og Viggo drev med var for spesielt interesserte. Men sant skal sies, Viggo var ikke lenger venneløs.

Det var kanskje nettopp venneløs Viggo ønsket å være, så Flyndra dro frem brunt vann unnskyldningen. Og den var på sin plass. Såna hadde nådd nye høyder, eller breddegrader om man vil. Så langt nord som Krokstrand lå det ikke så herlige brune vannet. Slukøret, eller i alle fall med uforrettet sak, la Flyndre inn «drive» på El-bil og endret kurs.

Funker det ikke i Nord, funker det kanskje i sør. Uansett var Flyndra bestemt på å teste ny drakt, om det så var for plaske rundt i brunt vann på OBOS-stranda. Vannet der var ikke nevneverdig brunt … om man da ikke svømte litt langt ut, for der ble det brunt igjen.

Sikten var grei den, og den nye drakten fant veien til de salte dråpene. ved vannkjenning kjentes det umiddelbart helt konge ut. Men etter å ha prøvd å avfotografere både fisk, skjell og selv, kan man fort konkludere med en ting … Svarte banan for en drittdrakt … eller blir det riktigere å si; for en herlig drakt. Varm og god etter en drøy time i vannet. Det eneste man kan sette fingeren på er det faktum at man hadde NULL sjans til å nå bunnen for å ta skarpe bilder på grunna. 

Her måtte det vesentlig mer bly til, og bly var ikke noe jeg hadde med i reservere denne gang. Kanskje ganske ulurt, når man skal ut å teste ny drakt! Neste gang, når man får justert blymengden, blir det ikke vanskelig i det hele tatt å konkludere med at den nye drakten er jammen god og varm. Den varmeste jeg noen gang har hatt på. Man kan jo spørre seg som de tidligere draktene virkelig har vært 7mm, siden jeg med samme mengde bly synker til bunn som en kule, selv på 1 meter dybde.

 

Forøvrig kan det legges til at Gyltene har stukket til varmere land og mine frender Flyndrene så også til å ha gjort det samme, skjønt det siste tror jeg ikke helt på, jeg tror muligens det kan ha vært en flyndre-happening på en eller annen strand … men det får vi sjekke til uka. Prikkefølelsen er virkelig tilbake, for selv om kropp og sjel var varm som en lunken kaffe med helt grei lyd fra SnorkelBua, ble både tær og fingrene akkurat så kalde de skal bli når det nærmer seg jul. Den vonde gode prikkefølelsen er akkurat det, vond og god.

 

Til uken blir det garantert vannkjenning igjen, trolig en kveld og trolig en gang eller to i løpet av helgen

.  .  .

Leave a Reply